Tidligere nettverk

Polare Nord-Atlanterhavsmarger – Sen kenozoisk utvikling

PONAM (1989-1994)

Foreslått av Anders Elverhøi ved University of Oslo, ble PONAM gjennomført fra 1989 til 1994 under European Science Foundation som et av de første integrerte forsøkene på å forstå Arktis' klimahistorie. Målet var å rekonstruere klima- og isdekkeutviklingen gjennom den siste interglasiale-glasiale syklusen, basert på prinsippet om at marine- og terrestriske forskere må arbeide tett sammen i samarbeid.

Ledet av en styringskomité bestående av J. A. Dowdeswell, S. Funder, J. Mangerud og R. Stein, sikret programmet anslagsvis 7 millioner euro fra ulike kilder, med et viktig bidrag på 0,2 millioner euro fra ESF som muliggjorde regelmessige møter og fremmet tverrfaglig dialog. Den vitenskapelige produksjonen omfattet over 200 artikler, fire spesialvolumer og en avsluttende samling i Quaternary Science Reviews (1998). Omtrent 25 doktorgrader og 36 mastergrader ble fullført, noe som utdannet en ny generasjon arktiske forskere.

Kvartær miljø i det eurasiske nord

QUEEN (1996-2002)

Da PONAM nærmet seg slutten, oppsto en erkjennelse: de fleste vestlige forskere visste lite om det arktiske Russland, dens enorme kontinentalsokkel og det fjerne Polhavet utenfor. Det ble besluttet å etablere et nytt prosjekt – parallelle i ånd med PONAM, men med en utvidet visjon. Fokuset skulle flyttes østover, med mål om å avdekke miljøendringer gjennom de to siste glasiale syklusene, fra det kontinentale Arktiske Russland til det dype Polhavet.

Den visjonen ble QUEEN. Ledet av Jörn Thiede fra Tyskland, samlet prosjektet en internasjonal styringskomité som forente stemmer fra Russland, Tyskland, Storbritannia, Danmark, Sverige, Norge, Finland og Sveits. Som med forgjengeren muliggjorde ESF-finansiering regelmessige møter som fremmet tillit og intellektuell utveksling på tvers av fagdisipliner. Et betydelig løft kom fra et EU-prosjekt koordinert av J. I. Svendsen, Ice Sheets and Climate in the Eurasian Arctic at the Last Glacial Maximum (1998–2000), som finansierte store deler av feltarbeidet på land. QUEEN etterlot seg en rik arv: en rekke artikler, fire spesialvolumer og en banebrytende samling av 11 flerforfatters synteseartikler publisert i Quaternary Science Reviews i 2004. Ved å bygge bro mellom det eurasiske Arktis og vestlige vitenskapelige nettverk, bidro QUEEN til å forme en ny æra av sirkumpolart samarbeid.

Arctic Palaeoclimate and its Extremes (APEX)

APEX (2004-2012)

På QUEENs avslutningsmøte i oktober 2004 i Brofelde, Danmark, ble en gruppe yngre forskere utnevnt til å forme programmets arv. Ledet av Martin Jakobsson fra Sverige, inkluderte teamet Igor Demidov, Ólafur Ingólfson, Kurt Kjær, Gerhard Krinner, Antony Long, Juha Pekka Lunkka, Robert Spielhagen og John Inge Svendsen. Fra deres idémyldring oppsto en ny visjon: et prosjekt dedikert til å forstå tidligere arktisk klimavariasjon, med fokus på ekstremer. Arctic Palaeoclimate and Its Extremes (APEX)-programmet ble født.

APEX la vekt på marin og terrestrisk vitenskap, modellering og feltobservasjoner. Formelt godkjent av International Arctic Science Committee (IASC), ble det et sentralt koordinerende program for paleoklimaforskning under det internasjonale polaråret (IPY) 2007/2008. Styringsgruppen ble senere utvidet med Dmitry Subetto, Thijs van Kolfschoten, Brenda Hall og Claus Andreasen. Det som startet som en overlevering til neste generasjon, hadde blitt en virkelig sirkumpolar satsning.